|
|
Musikksiden
INNHOLD
|
|
||
Platebransjen sutrerAv Bengt Isaksen, Musikksiden Det har vært mye snakk om dalende salgstall og krise fra platebransjens side. Det snakkes om kopi-sperrer på CD og DVD. Det snakkes om storaksjoner mot privatpersoner som laster ned musikk på internett. Men er dette virkelig veien å gå for de store plateselskapene?For min del håper jeg på dinosaurenes fall. At vi kan skape en platebransje som evner å tenke annet enn bare penger. For vi trenger det. Vi som kjøper alle platene. Vi fortjener å få kjøpe kunst, ikke bare flaue pengemaskiner. Vi fortjener at de store selskapene bruker penger på bredden, ikke kun på de store melkemaskinene. Og dersom selskapene fortsetter med praksisen at færre og færre får slippe til, mens de som slipper til får mer og mer av pengene, spår jeg DINOSAURENES FALL! Platebransjen sutrer Salgstallene for inneværende år går ned, sier platebransjen. Det har de sagt hvert år de siste årene. Og det er sikkert sant. Men er det meningen at vi skal synes synd på dem? Den samme bransjen som en gang i verden tok det hvite ut av øynene på artistene de hadde under seg. Selskapene tjente rått, og artistene fikk lommerusk.Hvor ble det av alle disse pengene? Kom disse pengene noengang oss forbrukere til gode? Det er klart vi må se realiteten i øynene. Platebransjen, som alle andre bransjer, må tjene penger. Men realiteten er også at verden har forandret seg, og forandrer seg stadig. Sett at man sitter i stolen til direktøren for et av de store selskapene, og spør seg: Hvilke økonomiske verdier er varige, og hvilke er flyktige? Kunne du med hånden på hjertet svare at Britney Spiers er en varig verdi, økonomisk? Britney Spiers er en økonomisk satsing som gir mye penger på kort sikt. Ingenting på lang sikt. Det er en satsing som minner påfallende mye om lanseringen av nye produkter i detaljvarehandelen. En merkevarebygging for å overta så mye som mulig av markedet så lenge det varer. Og når det stopper opp er det bare å bygge en ny merkevare, ikke sant? Platebransjen på ville veier Det er nettopp her platebransjen vandrer inn på feil vei. For hva er det egentlig det dreier seg om her? Dreier det seg om penger? Eller dreier det seg om musikk? For hvis bransjen svarer at det kun dreier seg om penger har de allerede trådd feil. Tror de virkelig at en rimelig opplyst, musikkengasjert platekjøper respekterer at selskapet bruker brorparten av budsjettet sitt til å overbevise alle om å kjøpe Britney Spiers? Hundrevis av millioner som heller kunne kommet lokale artister til gode. For det fins så utrolig mange artister og band som burde vært i hyllene i platebutikken. Noe som viser tydelig igjen i andelen artister som distribueres via uavhengige plateselskaper. Det viser også tydelig igjen på salgstallene til disse artistene. Artister som aldri fikk kontrakter, eller gode nok kontrakter med de store selskapene. En Dinosaurs død Slik jeg ser det, hadde verden hatt godt av at disse dinosaurene gikk av med en stille død. Så kunne vi heller satse videre på disse nye, innovative plateselskapene. Disse selskapene som er til for at artistene skal få gitt ut det de produserer. Selvfølgelig unner vi dem å tjene penger. Men rett skal være rett. Hvem liker egentlig Microsoft? Vi må velge dem fordi de er omentrent det eneste alternativet. Betyr det at vi liker dem, at vi respekterer dem? For jeg vil gå så langt som å si at flesteparten av den oppegående, platekjøpende, norske befolkning ikke respekterer de store plateselskapene. Folk flest kjøper det de vet eksisterer. Dette vet bransjen. Derfor reklamerer de. De benytter ikke anledningen til å selge tilfeldige artister de har kontrakt med. De benytter sjansen til å selge sine formel 1 artister. Men sett at vi hadde tatt de x-millioner som kreves for å promotere et J-Lo album, og heller gitt ut 50 artister, selvfølgelig uten den samme promoteringen. Hvis disse 50 selger det samme som J-Lo, og produksjonskostnadene er omentrent de samme. Hva er da forskjellen? Jo, det er omentrent som i Formel 1. En enkelt artist, eller gruppe som selger mye, selger også i like stor grad merkenavn for plateselskapet. Den ene artisten, som selger mye, blir invitert i talk-shows, figurerer på nyhetene, på hit-listene, blir spilt på radio og får videoene sendt på MTV og andre kanaler jevnlig. Ren reklame for salg av de andre ”produktene” på selsapets liste. Hva angår de 50 artistene med det samlede samme budsjettet? Jo, ingen av dem ville sannsynlig blitt invitert på talk-shows. Få av dem ville blitt spilt på radio eller på MTV. Ingen av dem kunne trukket pengeskuta. For, som du skjønner dreier det seg om penger. Kun penger. For meg er musikk kunst. Musikk er en uttrykksform som treffer alle. For ungdommen er musikk en måte å synligjøre seg på. For ungdommen er musikken ofte alfa omega. Og hva kan plateselskapene tilby dem? I alle fall ingen kontrakt. Ikke hos de store. Men la oss ikke greie alle under en kam. Platekontrakt er mulig å få. Bare ikke hos de store. For de er mer intressert i å bygge sine Britney Speirs’s, samt lage CD- DVD-sperrer på sine produkter. Samt håpe på at 60-70 åra kommer tilbake igjen, slik at de nok en gang kan melke artistene grundig, og tjene masse penger. Og derfor syns jeg ikke synd på dem. Bengt Isaksen, Musikksiden
|
|
||
|
|
|
|